Solskinn og beskyttelse mot influensa

En av de mest interessante studiene om hvordan D-vitamin kan påvirke influensa (og også Covid-19), kommer ikke fra det medisinske forskningsmiljøet, men fra samfunnsøkonomien.

National Bureau of Economic Research publiserte i 2018 et arbeidsdokument («working paper») om solstrålingens effekt på forekomst av influensa. Konklusjonen er at økt solstråling kan føre til en kraftig nedgang i influensaen. Studien støtter dermed sterkt opp om hypotesen at det er D-vitamin fra solstråling som fører til sesongvariasjonene av influensa, og også av Covid-19. Den etablerer dermed D-vitamin som den viktigste nøkkelen for å forstå og bekjempe både influensa og Covid-19.

Studien er gjort av David Slusky fra University of Kansas og Richard J. Zeckhauser fra Harvard University. Den kom altså 2018, men er revidert i juli i år. Forskerne skriver at resultatene deres er viktige også for å forstå Covid-19-pandemien.

Grunnen til at samfunnsøkonomer har vist slik interesse for influensa, er at den fører med seg en veldig stor økonomisk byrde, ved at folk er borte fra jobb, og ved at den belaster ressurser til helseomsorg. Slusky har i tidligere studier vist at personer som fikk influensa som foster, kan få flere helserelaterte problemer seinere. Influensaen fører også til flere hjerteinfarkt.

Forskerne bemerker at likhetstrekkene med konsekvensene av Covid-19 har ført til mer oppmerksomhet rundt influensa.

Studien har samlet data om befolkning, solstråling og forekomster av influensa i 36 stater fra 2008 til 2011, heriblant det store utbruddet av svineinfluensa (H1N1) i 2009.

Forskerne kalkulerer med at det tar mellom 2-8 uker for kroppen å produsere D-vitamin fra solstråling, et tall som er godt i samsvar med hva vi så Moan m.fl. opererte med. De påviser da at økt solstråling i august og september fører til kraftig reduksjon i forekomsten av influensa i september og oktober, opp mot 40 % nedgang. Det tilsvarer over 26.000 færre influensatilfeller i USA i disse to månedene.

Det er særlig om høsten de klarer å påvise effekt. Da er det nok av både influensa og solstråling til å ha en effekt. Om sommeren er det for lite influensa til at de klarer å påvise noen sammenheng, og om vinteren er solstrålingen for svak til at den viser noen effekt.

Tidligere forskning har vist at D-vitamintilskudd har effekt mot influensa og luftveisinfeksjoner. Men solstråling har en mye større effekt, noe forskerne tilskriver en mulig flokkimunitet når en stor del av befolkningen samtidig utsettes for solstråling. D-vitamintilskudd blir bare gitt til en mindre del av befolkningen, og har dermed ikke samme effekten. Men det presiseres også at solstråling om sensommeren og tidlig høst fører til at kroppen produserer langt mer D-vitamin enn hva som gis ved tilskudd, og at det kan være med å forklare den store effekten.

Kommentarer

Resultatene av denne studien er veldig interessante. De bekrefter en av de fremste hypotesene om årsaken til sesongvariasjonene av influensa, nemlig at det er D-vitamin fra solstråling som fører til at den går så tilbake om sommeren i land i temperert sone.

Når vi nå vet at Covid-19 også følger samme sesongvariasjon, så er det et sterkt indisium på at det også er D-vitamin som er nøkkelen til Covid-19. Det er indikert av en rekke studier, også av den store coronastudien ved Oslo Universtetssykehus, hvor de fant at tran hadde en effekt mot Covid-19 i vår. Tran er jo en av de største kildene til D-vitamin om vinteren.

Vi så at i sommer gikk pandemien kraftig tilbake i nærmest alle land i temperert sone på nordlige halvkule. Det var ikke bare nedstengningen som gjorde det, selv om den naturligvis bidro sterkt. Men vi ser den samme nedgangen også i land som ikke hadde noen nedstengning. Det tyder på at forskerne er inne på noe med at solstråling på sommeren kan føre til flokkimunitet. Så da Tegnell på spørsmål fra Skavlan om når han trodde at Stockholm kunne få flokkimmunitet, svarte «til sommeren», så hadde han antakelig rett, men på en helt annen måte enn han trodde selv.

På den sørlige halvkule er det naturligvis omvendt. Mens vi ble truffet av pandemien på senvinteren, ble landene der truffet på senhøsten. De har dermed allerede hatt et halvår med mye spredning. Vi ser nå at smittetallene går ned i enkelte land når det går mot sommer der. Det snudde i Argentina i midten av oktober, noe som kan skyldes den økte solstrålingen de fikk en måned tidligere. I Australia er det nesten ikke smitte lenger. Toppen der var ikke overraskende i månedsskiftet juli/august. Sør-Afrika viser heller ingen oppgang, og toppen var der også samtidig med Australia.

Det var altså den store økonomiske byrden til influensaen som ansporet studien til Slusky og Zeckhauser, men den byrden er for ingenting å regne mot de enorme konsekvensene av koronapandemien. Likevel har det vært svært få anbefalinger om å oppsøke sol for å forebygge mot Covid-19. Nå begynner det å bli for seint å bruke sola som kilde her til lands, så da er det desto mer viktig å fylle på med D-vitamintilskudd. Det er en grunn til at Sana-Sol sies å ha vært solen i kjøleskapet siden 1933.

Kilder

Influensa, solstråling og D-vitamin

I min forrige artikkel så jeg på sesongvariasjoner av influensa og covid-19, og hvordan de kunne forklares med økt D-vitaminnivå om sommeren.

Det var den britiske legen Robert Edgar Hope-Simpson som først lanserte teorien om en «sesongstimulus» («seasonal stimulus») som forklaring på sesongvariasjonene av influensa [1]. Han lanserte selv seinere teorien om at det kunne være mangel på D-vitamin i vinterhalvåret som var årsaken [2].

Dette var også utgangspunktet for forskningsartikkelen «Influenza, solar radiation and vitamin D» av Johan E. Moan m.fl. fra 2000 [3], som undersøker dødsfall av sesonginfluensa i Norge i perioden 1980-2000 sett i forhold til D-vitaminnivå gjennom året. Dette er en av de første forskningsartiklene som undersøkte denne sammenhengen.

Moan m.fl. skriver at årsaken til sesongvariasjoner av influensa ikke er kjent, og nevner andre teorier som er lansert, nemlig lave temperaturer, tørr luft, at folk samles tettere innendørs om vinteren, reisemønstre, ferier, UV-stråling som kan drepe viruset om sommeren, og endringer i melatonin med årstidene. Men artikkelen deres undersøker altså kun D-vitaminets rolle.

Forskerne har forsøkt å kalkulere hvor mye D-vitamin nordmenn fikk i seg fra solstråling i gjennomsnitt gjennom året i perioden for undersøkelsen. Det ble tatt hensyn til solinnstråling, skydekke og ozon. Det forutsettes (fra tidligere arbeider) at nivået av D-vitamin er høyest en måned etter maksimal eksponering, noe som skyldes at det tar tid for kroppen å produsere D-vitamin i blodet fra soleksponering. Det er også brukt tidligere målinger av D-vitaminnivå blant nordmenn. De laveste nivåene er observert i februar, og gjennomsnittsnivåer helt nede i 25 nmol/l er funnet hos kvinner som unngår sol.

Resultatet av undersøkelsene er oppsumert i følgende figur fra artikkelen:

Dødsratene i periodene samsvarte godt med nivået av forventet D-vitamin i blodet, med svært lave dødstall i den perioden vitaminnivået var høyest. Dette indikerer at variasjonene av influensa gjennom året er knyttet til verten snarere enn til variasjoner i selve viruset, argumenterer forskerne. De skriver også at det harmonerer med seinere observasjoner om at viruset ligger i kroppen til personer i lang tid, to år eller mer, og fører til utbrudd først når vertens immunforsvar blir dårlig. Det refereres så til andre studier som viser at D-vitamin styrker immunforsvaret, og til studier som viser at lavt nivå henger sammen med luftveisinnfeksjoner. Når studier også viser at supplement av D-vitamin samt solarium hemmer utvikling av sykdommer, konkluderer Moan m.fl. med at D-vitaminnivået kan forklare sesongvariasjonen av influensa.

Ettersom Norge ligger så langt mot nord, genereres D-vitamin fra sola kun om sommeren. Derfor skriver Moan m.fl. at det er viktig å sammenlikne norske data med data fra tropiske og subtropiske regioner. De kommenterer at det ikke finnes særlig sesongvariasjon i tropene, og at man må mellom 20 og 30 grader nord for å finne markerte vintersesonger med influensa. De har regnet seg fram til at man på 25 grader finner 5 ganger så mye D-vitaminproduksjon sent i juni i forhold til sent i desember. At man i tropiske og subtropiske strøk finner små topper av influensa i juni-august kan forklares med at økt skydekke i denne perioden fører til mindre UV-stråling.

Ifølge forskerne rokker derfor ikke data fra influensasesonger i tropiske strøk med konklusjonen om at det kan være det lave D-vitaminnivået som er årsak til det høye nivået med dødsfall av influensa og lungebetennelse om vinteren i Norge.

Kommentarer

Det er gått 20 år siden denne forskningsartikkelen ble publisert, men resultatene står seg fremdeles. Det er ennå ikke nådd noen vitenskapelig enighet om hva som forårsaker sesongvariasjonen av influensa, men teorien om D-vitaminets rolle er fremdeles blant de mest aktuelle kandidatene, som det forskes mye på. Den blir også framhevet i den engelske artikkelen om influensa på Wikipedia som den teorien som best forklarer variasjonene både i tempererte og tropiske strøk [4], liksom også Moan m.fl. nevner.

Teorien om at influensautbruddene skyldes latente virus som bryter fram når kroppens immunforsvar er svakt, finnes det imidlertid ikke særlig støtte for i seinere forskning. Dette er egenskaper som er kjent for vannkopper og herpes, men ikke for influensaviruset. Det har vært spekulasjoner om SARS-CoV-2-viruset kan ha denne egenskapen, da det er kommet rapporter om at viruset ble oppdaget i Italia og Spania før det brøt ut smitte i Wuhan, men det finnes lite forskning som støtter slike påstander.

Men det er ikke nødvendig å forklare hverken influensa- eller Covid-19-utbrudd med latente virus. Perioden fra en person blir smittet til vedkommende kan smitte andre er så liten for influensa (2 dager) at det fører til veldig rask smittespredning, og det samme er antakelig tilfelle også for Covid-19. Derfor er ikke gyldigheten av konklusjonen i artikkelen til Moan m.fl. avhengig av denne teorien om latente virus.

I forhold til Covid-19, blir kanskje det mest interessante med artikkelen til Moan m.fl. den kurven som presenteres over D-vitaminnivået for nordmenn i løpet av året. Nivået begynner å bli lavt i oktober, og er svært lavt fra november, og helt fram til april, når det begynner å stige igjen. Dette stemmer veldig bra i forhold til når økningen i Norge og egentlig hele Europa virkelig skjøt fart i høst. Det kan også forklare den eksplosive økningen i begynnelsen av epidemien i Europa, og hvorfor det fungerte såpass godt å få kontroll med sykdommen utover våren og sommeren.

Kilder

  1. Hope-Simpson, R E. “The role of season in the epidemiology of influenza.” The Journal of hygiene vol. 86,1 (1981): 35-47. [PubMed]
  2. https://en.wikipedia.org/wiki/Robert_Edgar_Hope-Simpson
  3. Johan E. Moan, Arne Dahlback, LiWei Ma & Asta Juzeniene (2009) Influenza, solar radiation and vitamin D, Dermato-Endocrinology, 1:6, 308-310, DOI: 10.4161/derm.1.6.11357
  4. https://en.wikipedia.org/wiki/Influenza#Seasonal_variations

Covid-19 og influensa – sesongvariasjoner

Antall smittede og innlagte på sykehus gikk kraftig ned i Norge og i resten av Europa på våren og utover sommeren. Det skjedde egentlig over det meste av den nordlige halvkule, særlig i land som ligger et stykke fra ekvator. Smitten gikk så langt ned at mange trodde at pandemien var over. Men så kom den for fullt igjen i høst.

Det samme mønsteret har vi for influensa. Influensasesongen varer i Europa og Nord-Amerika stort sett mellom oktober og mars. På andre siden av jordkloden er det motsatt. Der har de stort sett influensasesong når de har vinter, og det er altså når vi har sommer.

Det er ingen etablert vitenskapelig enighet på denne sesongvariasjonen av influensa. Men det er lansert flere forklaringer [1]:

En forklaring er den samme som vi har hørt helsemyndighetene våre forklare om Covid-19, nemlig at den blusser opp nå fordi folk er mer inne, med lukkede vindu, og dermed er det større sjanse for å smitte andre. På sommeren treffes folk heller utendørs, hvor smittefaren er mye mindre.

Et problem med denne teorien er at det er vanskelig å kjenne seg igjen i den. Jeg har ikke inntrykk av at folk i Norge er så lite innendørs om sommeren at risikoen for å smitte andre går så kraftig ned, eller at folk har vinduene på vidt gap hele sommeren, og dermed får luftet ut viruset. Teorien stemmer ikke med erfaringene.

Vi har også teorien om at influensaviruset trives best i tørre, kalde omgivelser, som gjør at det dermed er langt mindre aktivt når det er mer fuktig og varmt, eller at økt UV-stråling om sommeren bryter ned et beskyttende lag rundt viruset, og slik får det til å reduseres kraftig.

Utbredt er også forklaringen om er at det er mer D-vitaminmangel om vinteren. Ettersom D-vitaminet er viktig for immunforsvaret, fører det til at folk blir lettere smittet og mer syke, og dermed igjen har lettere for å smitte andre. Dette er altså en velkjent teori om sesongvariasjonene for influensa, men den står nok ikke så sterkt som den første teorien, altså at folk er mer inne.

Men hvis D-vitaminteorien skulle stemme, så måtte det bety at dersom man fant store folkegrupper med lavt D-vitaminnivå hele året, så skulle man forvente å finne influensa også der hele året. Og motsatt – dersom man finner influensasesong hele året et sted, tyder det på lite D-vitamin hele året. Finner vi dette noen steder i verden? Ja, sikkert flere steder, men her skal vi se på et av verdens mest folkerike land – India.

India ligger forholdsvis langt sør mot ekvator – på linje med Nord-Afrika. Det er mye sol der, så man skulle forvente at befolkningen hadde høye nivåer av D-vitamin. Men det er altså ikke tilfelle. Mange studier viser lave nivåer av D-vitamin blant indere hele året. Vi finner studier som sier at opp mot 40 % av befolkningen har D-vitaminmangel, og opp mot 80-90% har utilstrekkelige nivåer [2][3].

Det nevnes mange grunner til at indere får for lite D-vitamin, selv om de har masse sol. Mange jobber innendørs. Mange forsøker å unngå sol, og dekker seg til når de går ute. De bruker solkrem, og de har i tillegg mørk hud som gjør at de behøver mye mer sol enn folk med hvit hud for å produsere samme mengde D-vitamin [3]. Dessuten er indiske byer de mest forurensede i hele verden [4], og luftforurensning kan også føre til D-vitaminmangel.

Symptomatisk varer da også influensasesongen hele året i India. Faktisk er den i store deler av landet sterkest midt på sommeren [5]. Dette kan enkelt forklares med D-vitamin, da det er naturlig at indere unngår sola mest midt på sommeren når det er varmest – ofte rundt 40 grader.

Men da fungerer jo ikke de mer anerkjente forklaringene på sesongvariasjonene av influensa. Varmen får ikke viruset til å forsvinne, og epidemien blir ikke sterkere på den kaldeste årstida. Så hvilke forklaringer har forskere på de små sesongvariasjonene i India? Svaret er vel at de ikke vet, men at det ofte knyttes til den indiske monsunen (juni-desember), slik at det er det dårlige været og fuktigheten som forklarer økt influensa.

Forskere synes altså ikke å være enig i hva som forårsaker sesongvariasjoner i influensa. Kaldt, tørt vær er nevnt mye som årsak, men det passer best på Europa, Nord-Amerika og Nord-Asia. I India og områdene på disse breddegradene, er det nevnt fuktig vær, fordi influensaen er mest aktiv under monsunen. Dette henger jo ikke veldig godt sammen. Det synes som at mange forskere er for nærsynte, og bare undersøker sesongvariasjonene i sin del av verden. Ser man på helheten, synes det som at det er D-vitaminmangel som er den aller beste forklaringen. Det virker å være den enkleste forklaringen, som kan forklare sesongvariasjonene overalt. Og det er den eneste forklaringen av dem jeg har nevnt ovenfor, som kan forklare sesongvariasjonen av influensa i India. Økt influensa under monsunen kan forklares med at folk får mindre sol på kroppen under denne perioden.

Covid-19 i India følger i stor grad mønsteret til influensa, da den har vært sterkest på sommeren (i motsetning til i Europa). Da pandemien så vidt begynte å komme til India i mars, ba Indias statsminister alle landets innbyggere om å holde seg innendørs for å stoppe pandemien. Dette kan vise seg å ha vært det dårligste rådet som er gitt til en befolkning med lave D-vitaminnivå fra før.

Når Covid-19 viser nøyaktig samme sesongvariasjon som influensa, er det mest trolig at det også er D-vitaminnivået som styrer smittespredningen av denne sykdommen. Så det lover ikke bra foran en lang vintersesong. Dette forklarer den nærmest eksplosive smitteveksten i Europa fra høsten av.

Mange tar til orde for mer nedstengning nå, for å komme på det nivået vi hadde i sommer. Det gjør f.eks. tidligere smittevernoverlege Bjørg Marit Andersen til VG 3. november, hvor hun argumenterer for å stenge ned samfunnet liksom vi gjorde i mars, for å komme ned på smittetallene fra i sommer [6]. Men grunnen til at det antakelig ikke vil fungere, er at nedstengningen i mars etter hvert fikk kraftig drahjelp fra vårsola, slik at D-vitaminnivået i befolkningen økte. Covid-19 forsvant nesten slik influensa forsvinner på sommeren i Norge. Men nå er vi i en helt annen situasjon. Nå har nordmenn omtrent like lite D-vitaminer som i mars, men vi går mot enda mørkere tider. Det vil derfor forundre meg om en nedstengning nå vil ha like stor effekt som den i mars.

Stockholms helsedirektør (sjukvårdsdirektör) Bjørn Eriksson sa til Expressen 2. november at man i Stockholm hadde mistet kontrollen, fordi folk ikke lenger var like nøye med å holde avstand og vaske hendene som tidligere [7] . Men det er ikke sikkert folk er blitt mindre flinke. Det kan hende smitten øker fordi folk er langt mer mottakelig for den nå enn på vårparten. De blir sykere, og smitter lettere andre.

Hvis D-vitaminets rolle er så stor i spredningen av SARS-CoV-2-viruset som altså mye tyder på, står vi framfor en vinter som kan bli svært tøff. Det kan bli mer smitte og flere innleggelser og døde enn hva vi opplevde i vår, selv med like strenge tiltak. Derfor er det ganske uforsvarlig av helsemyndighetene å ikke anbefale inntak av D-vitamin nå, særlig ettersom det er så få negative konsekvenser av slikt supplement. Konsekvensene av å ikke gi slike anbefalinger kan derimot bli enorme, både for helse og økonomi.

Kilder: